Lovverket

Alle de store rovdyrene i Norge er på norsk Rødliste, hvilket betyr at de i teorien er sterkt beskyttet av flere lover og en internasjonal konvensjon.

Imidlertid er alle fire artene utsatt for jakt. Det er også bestemt soner som dyrene ikke skal befinne seg utenom. Og politikerne har satt maksimumsmål for hvor store bestandene får lov til å være, og for alle artene betyr dette at det forblir rødlistet. Mange aspekter av norsk rovdyrpolitikk er dermed i strid med gjeldende lovverk. Her gjennomgås lovverket, og det NOAH mener er myndighetenes egne brudd på det.

Bernkonvensjonen

Det ville også bryte kravene i artikkel 6 i Bernkonvensjonen som forplikter partene til å forby bevisst forstyrrelse av vill fauna, særlig i løpet av avls- og yngletid: "(...) the deliberate disturbance of wild fauna, particularly during the period of breeding, rearing and hibernation, insofar as disturbance would be significant in the relation to the objectives of this Convention".

 

Konvensjonen: http://www.coe.int/en/web/conventions/full-list/-/conventions/rms/0900001680078aff

http://www.coe.int/en/web/bern-convention/presentation

 

Naturmangfoldloven

Bla-bla bla

Viltloven

Det er fastsatt en generell regel i Viltloven § 91 ledd 2 om at "Det bør ikke fastsettes jakttid i hekke- og yngletiden for vedkommende art». Viltlovens prinsippet om at viltartene i størst mulig utstrekning skal være fredet i yngletiden er sterkt understreket også i Ot.prp. nr. 54 (1992-93) Om lov om endringer i viltloven. Prinsippet innebærer at det å gjøre noen unntak bør unngås så mye som mulig når det gjelder alle ville dyr. Når det gjelder en kritisk truet art, som i tillegg er særskilt beskyttet etter Naturmangfoldloven (NML), bør bare svært begrensede unntak anses lovlig (f.eks. i tilfelle av en umiddelbar fare for liv eller eiendom).

 

Etter NOAHs mening ville endring av Forskrift om forvaltning av rovvilt (Rovviltforskrift) for å gjennomføre lisensfelling på en truet art i yngletiden gå sterkt mot § 5 av NML.

Roviltforskriften

Bla-bla bla bla-bla

Dyrevelferdsloven

Dyrevelferdslovens §20 fastslår at jakt "skal utøves på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte".

 

Miljøvernminister Vidar Helgesen er tydelig i talen om hvorfor ikke flere ulver har fått regjeringens tillatelse til å leve opp: "Det er et lavt bestandsmål for ulv av hensyn til beitenæringen."

 

Hvem har ansvaret?

Og miljødirektoratet rovviltnemndene, Miljø departementet miljøkomiteen på Stortinget, Robert portalen, Rovbase, rovdata

Ulven og jussen

Selv om Ulvemeldingens forslag til bevaring av ulven beveger seg rundt status quo, er store delene av meldingen dedikert til å beskrive de faktiske forhold - og slår fast at Norge har en forpliktelse overfor ulven som art. Det kan være nyttig i en debatt hvor selv stortingspolitikere kommer med påstander om at ulven ikke skal bevares i Norge fordi den "er russisk" og at Norges ansvar for ulven er "feiltolkning" av Bernkonvensjonen.

 

Meldingen er utvetydig når det gjelder det juridiske grunnlaget for å ta vare på ulv: Bernkonvensjonen er en vernekonvensjon og "forplikter Norge til å ta vare på ulv". Ulv er i tillegg listet som art som krever særskilt vern - hvor minstekravet er at det skal være forbud mot "alle former for forsettlig fangst og fangenskap og forsettlig dre­ ping, ødeleggelse av områder brukt til ynglesteder eller hvilesteder, betydelig forstyrrelse av dyrene m.m.". Naturmangfoldloven bygger videre på Bernkonvensjonen og slår fast at "målet er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder". Dette betyr i følge meldingen at man "søker å beholde eller oppnå en god tilstand", og "naturlige utbredelsesområde" betyr det geografiske området der det er naturlig at arten forekommer. At Norge har forpliktelse til å bevare ulv er også utredet i en juridisk rapport ved Universitetet i Oslo, Institutt for offentlig rett (Schei 2003, Norsk rovviltforvaltning og folkeretten), samt at det er foretatt en gjennomgang av spørsmålet i Justisdepartementet og i Utenriksdepartementet, som understøtter denne konklusjonen. Norge kan ikke overlate bevaring av ulv tl Sverige, slår Stortingsmeldingen fast.

 

Meldingen tar også direkte oppgjør med påstander om at bevaring ikke er påkrevet fordi ulv som lever i dag er av finsk-russisk avstamming. Det er "ikke i tråd med verken de internasjonale avtalene eller gjeldende norsk lovverk, å kunne frasi seg ansvar for å medvirke til å bevare en ulvebestand". Dessuten er "artenes genetiske opprinnelse ikke av betydning for statenes ansvar", tvert imot er det "ut fra innavlsproblematikken i den sør-skandinaviske bestanden ønskelig med innvandring fra ulvebestander lengre øst i utbredelsesområdet".

Teorien beskytter ulven - men praksis er annerledes: For å gjøre unntak fra Bernkonvensjonens strenge krav til beskyttelse - som norsk politikk vitterlig gjør - skal det ikke finnes "noen annen tilfredsstillende løsning" og det skal ikke være skadelig for bestandens overlevelse. Dersom disse vilkårene er innfridd kan man likevel drepe dyr som krever særlig vern for å "avverge alvorlig skade på avlinger, husdyr, skog, fiske, vann eller annen eiendom". Og her slutter tydeligvis både biologi og jus - og politikken begynner. Slik norske myndigheter ser det bevarer de ulv også ved å holde bestanden på randen av utrydding: "Det er i dag en målsetting at ulvebestanden skal forvaltes slik at den ligger så nær det nasjonalt fastsatte bestandsmålet som mulig." Dette betyr at "målet" som etter all rimleighet burde vært minimummål for å bevare en bestand, i norsk politikk isteden er et eksakt mål - så mange og ikke flere ulver ønsker man i Norge. Da det mye omtalte rovviltforliket i 2004 avgjorde at ulvene skal kunne få 3 valpekull i året, beseglet de denne skjebnen. Ulveforliket i 2011 sa kun at man skal revurdere både ulvesone og ulvebestand - helst i samarbeid med Sverige. Det er ved denne vurderingen vi er nå. På direkte spørsmål fra NOAH til ministeren om hvordan politikken som har vært og som foreslås videreført skal få ulven bort fra kateogrien "kritisk truet", var svaret rett og slett at det ikke ligger noen slik ambisjon i politikken. Man har ikke som mål å få en reelt livskraftig bestand av ulven - kun å innfri det man definerer som minimumskravene for å fortsatt ha ulv i Norge.